Der å skildre verden slik den virkelig er oppfyller for meg ikke kunstens mål, fordi det i den må finnes noe som går ut over dette, som det å skildre verden slik den ønskes eller fryktes, utforskes og mediteres, fantaseres eller forventes, eller slik den selv kan være sin egen motsetning. Jeg prøver å beskrive det menneskelige gjennom det personlige ved å frigjøre vesenet fra egne erfaringer, for så å identifisere kunsten i en åndelig dialog mellom mine indre verdener og den menneskelige arven i sin helhet – der det objektive og det subjektive, det ytre og det indre, kan møte og flyte inn i hverandre og skape noe helt nytt.
Arbeidene låner ofte sine elementer fra eksisterende og/eller hypotetiske verdener, og bygger videre på bølger av tanker, spontane former, fargekomposisjoner, kombinasjon av linjer, symboliserte tekster, poetiske bilder, sammensetning av det figurative og det nonfigurative og så videre – eller gjerne alt dette. De framstiller dertil komplekse temaer, og gjenspeiler sterke bilder fra vår tid. Jeg tilsikter med dette å vise alle livets sider, også de mørke, hvor det estetiske nødvendigvis ikke stadig handler om det agreable, men det virkelige/overvirkelige, det bevisste/ubevisste, det synlige/usynlige, og de uventete og fantasifulle scener fra menneskets sjeleliv. Hvert verk er et forsøk på å gjengi eksistensens motsetninger, både de materielle og de åndelige. Det å arbeide godt og ikke bare skjønt, innebærer at det skjønne også kan fortelle om noe vondt.
Kunstverket er ikke alltid subjektbetinget på den måten at det nødvendigvis reflekterer kunstnerens sanne og troverdige opplevelser. En objektiv virkelighet kan i større eller mindre grad befinne seg i kunstnerens tankeverden uten at kunstneren selv opplever den på virkelighetsbasisen. Teorien om at kunstverket bare skildrer kunstnerens virkelighetsbaserte opplevelser må dermed erstattes med teorien om at kunstverket også avbilder kunstnerens syn på en sann, potensiell og/eller forestilt virkelighet. I fantasien lever tankene i grenselandet mellom to horisonter, virkelighet og forestilling, og treffer sine kilder i en tredje horisont som rommer begge.
Et ubetinget språk
Det vesentlige i kunsten er at den har et ubetinget språk som danner telepatisk kontakt og fellesforståelse mellom mennesker – et språk som alle kan forstå uten behov for noe alfabetsystem. Men det ville være altfor enkelt å nøye seg med å hevde at kunstnerens oppgave derfor kan bli lettere eller mindre innviklet. Det kunstneriske språket baner veien for åpne tolkninger. Dette stiller dermed enda større krav til kunstnerens arbeid for å kunne gi uttrykk for verkets kjerne. Bare ved å arbeide hardt med kunstverket og bestandig anstrenge seg for å gjengi sitt åndelige rom, vil kunstneren kunne yte noe.
Klarer jeg å beskrive mitt anliggende på en ærlig måte, oppnås også samklang med betrakteren. Arbeidene avspeiler min indre ild som tenner sjelen og tankene. Jeg ønsker at min kunst oppleves uten ytre vilkår – at betrakteren også stoler på sin egen forståelse av verkene og det budskapet jeg prøver å bringe fram.
Kunstens oppgave
Kunstens oppgave kan betegnes som både radikal og progressiv, selv når den er usynlig. Kunsten vil alltid være innflytelsesrik på mennesket, fordi mennesket har kunst i seg.
Katastrofer og dilemmaer bringer håp og lys i livet, og gir styrke til å forsvare eksistensen. Kunstens oppgave vil til enhver tid være å forandre virkeligheten til noe bedre. Om kunsten kan lykkes med det er det et verken avgjort eller avgjørende spørsmål, men det estetiske spørsmålet skal ikke av den grunn være mindre betydelig enn livets andre essensielle spørsmål. Det ville være dilettantisk å ignorere kunstens medvirkning ved det vesentlige i menneskets liv, selv om denne medvirkning hyppigst kan være usynlig.
I kunsten finnes det allikevel ikke noen komplett oppskrift på hva som skal til for å forandre verden. Kunsten kan framkalle et budskap. Den kan virke bevissthetsvekkende som appellerer for livets verdier, eller søker omvurdering av disse, men den klarer ikke alene å iverksette dem eller gjøre dem gjeldende. Den kan bære revolusjonære ideer, men den kan ikke alene lage noen revolusjon. Den kan nekte, protestere og stå imot en ubestridelig og beherskende makt som rammer mennesket i en paradoksal tid, men den kan ikke alene skape en bedre verden.
Til tross for at kunsten ikke har tilstrekkelige midler for å virkeliggjøre et budskap, klarer den å øve innflytelse på mennesket og livet. Den kan ikke stoppes. Den kan ikke knebles, og heller ikke forties. Den kan aldri fjernes fra menneskets sjelige tilværelse. Verdens elendighet kan ikke beseire et penselstrøk!
«Politisk kunst» eller politisering av kunst?
Vi kjenner til begreper som politisk filosofi, politisk sosiologi, politisk økonomi og så videre. «Politisk kunst» er derimot en betegnelse som vi ennå i kunstlitteratur ikke har noen nøyaktig definisjon av. Mens vi for eksempel kan definere «politisk filosofi» som tradisjonell betegnelse for en rekke normative og erkjennelsesmessige problemer om samfunn og stat,[1] står vi overfor et begrepsdilemma ved å definere begrepet «politisk kunst». Politikk er læren om de samfunnmessige betingelser for virkeliggjøring av det høyeste menneskelige gode, i følge Platon og Aristoteles. Den er også læren om staten, og i en annen definisjon deltakelse i statens styre, eller måten å ordne statens anliggender på. Den er dessuten betegnelse for streben etter å oppnå eller beholde innflytelse på statens eller fellesskapets anliggender, eller for aktivitet som sikter på å øve innflytelse på samfunnet.[2] I ordbøker finner vi at politikk betyr for det første, arbeid med saker som gjelder styringen av samfunnet henimot et mål eller som gjelder forholdet mellom stater, eller statsmannskunst; og for det andre, prinsipiell holdning eller handlemåte, taktikk, framgangsmåte, forvaltning eller maktutøvelse.[3]
Ut fra de nevnte definisjoner, kan vi i beste fall si at «politisk kunst» er en aktivitet som sikter på å øve innflytelse på samfunnet, og streber etter å oppnå innvirkning på statens eller fellesskapets anliggender. Men en slik betegnelse er likevel begrepsmessig ukorrekt, og heller ikke samfunnsmessig korrekt i betraktning av dagens alminnelige oppfatning av politikk.
Utrykket «politisk kunst» ble så vidt tatt i bruk med sterk tilknytning til samtidskunst i de siste ti årene. Spørsmålet er om muligheten for å definere et både konkret og korrekt begrep av «politisk kunst» innenfor begrepsområdet til kunsten, ikke til politikken.
Sett i et utvidet perspektiv vil det samfunnspolitiske aspektet befinne seg i alt som angår menneske og natur, livet og alle dets scener. Ut fra en slik påstand er all kunst politisk, eller har en politisk karakter. I abstrakt kunst viderebringer kunstnere som Wassily Kandinsky sitt eget syn på verden. Dette er ideologi eller politikk, om man vil. Det samme gjorde den hollandske gruppen Di Stijl. Bildene til både Edvard Munch og Halfdan Egedius bærer på mange måter ideologiske innehold. Slik sett har min kunst politiske trekk. Man må likevel se seg nøye for å betrakte en kunst som bare politisk, og derpå å overdimensjonere betegnelsen «politisk kunst». Historien lærer oss gang etter gang at i politikken er det fullt legitimt å bruke hvilket som helst middel for å oppnå egne interesser; kunst er ikke noe unntak. En rent politisk kunst finnes ikke. Avstanden mellom kunst med politiske karakterer og politisering av kunst er endeløs.
Et tilbakevendende tema i arbeidene er menneskerettigheter og ytringsfrihet, men det å karakterisere dem som «politisk kunst» av den grunn er ikke presist treffende. Denne karakteristikken baserer seg på et begrep som etter min mening er unøyaktig og dermed vanskelig å anerkjenne. Det er forbeholdent riktigere å kjennetegne denne typen verk som verk med politiske temaer, fordi arbeidene representerer dypere og mer følelsesnære rom. De beskriver menneskelige lidelser, pinefulle scener fra vår tid, virkelighetens skjulte helvete, åndelige rom og en verden som få vil se, og de fleste ikke tror eksisterer.
Jeg forsøker å utstrekke temaene jeg velger fra et subjektivt nivå til et objektivt. Slik føler jeg at mitt kunstneriske språk blir rikere, og mine kunstneriske redskaper bedre. Jeg befinner meg i et sjikt som står stikk i strid med dominerende trender og går imot strømmen. Mitt formål er å erfare min kunst i et forutsetningsløst rom som er avgjørende for den frie kunsten.
Den kreative prosessen
Den kreative prosessen er uforklarlig og tvetydig på en måte som gjør det å skulle definere den problematisk. Aller vanskeligst er det ofte å karakterisere den ut fra eget verk og egne erfaringer. Fordi til det objektive kommer det noe subjektivt som tilfører karakteristikken personlige momenter.
Den kreative prosessen har ingen forutsetning. Den bygger på uidentifiserbare og uklare fundamenter, og gjennom den blir skaperen rammet av uro som gjerne kan kalles skapelsens besettelse; en besettelse som dukker opp fra ukjente avgrunner i kunstnerens indre, og bærer inne i seg angst som overskygger tankenes forestillingsarenaer. Den fører mot kunnskapsarkeologiske undersøkelser i de nyfødte rom som kontinuerlig fødes igjen gjennom forløpet av kunstverkets tilblivelse.
Kunstneren griper inn i det dunkle, det fremmede og det skjulte, og forsøker bevisst eller ubevisst å avspeile levnetsantiteser, i en bestrebelse for å frambringe kunsten i fellesskap mellom egne verdener og de verdener utenfor. Skapelsens gang lar aldri hvilen falle over skaperen som på sin side samler krefter der uroen øker ved å skape. Jeg føler meg stadig utsatt for angst, utilfredshet og skuffelse – symptomer på skapelsens besettelse.
Ideens dialektikk
Ideen eller konseptet griper meg uventet og framstår i form av svingebevegelse av fantasibilder, komposisjon av farger, sammenstilling av elementer, figurative eller nonfigurative sammensettinger, imaginære scener og så videre, men den kan likevel ikke være noe annet enn seg selv – en brå besettelse fra plagsomme verdener som skjuler seg i hjernen.
Kunstverkets tilblivelsesprosess gjennomløper forskjellige faser som starter fra ideens fostertilstand. Ideen i dette stadiet, fosterideen går gjennom en modningsprosess og i noen tilfeller også en latensfase. Når fosterideen befinner seg i fødselskanalen er den klar til å føde verkets elementer, blant annet moderideen. Ved fødselen inntrer en annen fase som gjerne kan kalles «selv- og gjenfødsel», hvor de nyfødte elementene utvikler selve moderideen, og i sin tur føder nye eller sekundære ideer som svinger i longitudinale og transversale bølger. Dialektiske relasjoner binder elementene til hverandre i en stadig dynamisk bevegelse. De nye ideene påvirker de opprinnelige «fosterideen og moderideen», for så å danne en fullstendig idé som ikke nødvendigvis stemmer overens med verken fosterideen eller moderideen. Dette dialektiske omløpet som har mange dimensjoner stanser ikke ved det fullendte verket, men fortsetter i et annet stadium knyttet til forholdet: «Kunstner – verk – betrakter», og heretter oppnår det enda flere dimensjoner.
Form og innhold
Kunst uten innhold finnes ikke! Innholdet er et grunnleggende element som beveger seg parallelt og i harmoni med formen. Forholdet mellom form og innhold framtrer tydelig i arbeidenes underliggende trekk, der det viktigste ikke er formen men innholdet, i den forstanden at i og med det ytre nødvendigvis også rommer et indre som kommer sterkere eller svakere til syne, har også enhver form et indre innhold.
Idet den kreative prosessen er i gang, er jeg opptatt av alle kunstelementene. I hvert verk er det ett eller flere elementer som tilsynelatende dominerer og går på overflaten, men verket mister nødvendigvis ikke sin kunstneriske balanse av den grunn. Det er ikke bare kunstneren som prioriterer og disponerer verkets elementer for at dette skal få sin materielle og estetiske oppkomst, men også ideens egen kraft og egen vilje som styrer de forskjellige fasene av den kunstneriske prosessen.
Det hele går til inntekt for innholdet, men ikke på bekostning av de øvrige elementer. Jeg har til hensikt å bringe innhold og form i samspill og velklang, hvor de foretar sin innflytelse på hverandre og deretter smelter sammen i kunstverkets digel. Den gjensidige påvirkningen fører til ulike aspekter ved innholdets framtreden i de fleste arbeidene. Innholdet kan være tvetydig, skjult, gåtefullt, abstrakt, overvirkelig eller nonfigurativt, men det sender likevel implisitte signaler som selv i de mest enigmatiske arbeidene gir betrakteren nøkkelen til verkets egne verdener. Dernest begynner en dialog mellom betrakterens oppfatning av verket og det som verket vil uttrykke. Det videre spørsmålet er da om hvorvidt denne dialogen kan resultere analogi mellom kunstnerens budskap, ideens kraft og betrakterens oppfatning/tolkning? Svaret skal alltid stå åpent, fordi betrakterens oppfatning/tolkning allerede gjennom dialogen blir til en del av selve budskapet, endog denne oppfatning/tolkning av og til ikke stemmer overens med kunstnerens hensikt.
Henimot et kulturelt budskap
Den kunsten jeg stiller fram sikter mot et kulturelt budskap, særpreget av forholdet mellom det subjektive og det objektive som drives av den kunstneriske prosessen der i sitt dynamiske omløp binder kunstverkets elementer til hverandre via dialektiske relasjoner. Fra fosterideen til den endelige ideen går idé, innhold, form, materiale, teknikk, rom, lys, lyd og mennesker i en fortløpende samtale og i en kontinuerlig bevegelse.
Det kunstneriske arbeidet baserer seg på kombinasjon av ulike kunster. Den ene kunsten lærer av den andre hvordan den utnytter sine egne midler, for deretter å behandle sine egne midler på prinsipielt samme måte, det vil si i overensstemmelse med det prinsippet som er egnet for den og bare den. Dette danner grunnlaget for enhver kombinasjon som framtrer i større eller mindre grad i det fullendte kunstverket.
I de ferdige arbeidene inviteres betrakteren til forståelse, ut fra arbeidenes innhold og egne oppfatninger. Det er i dette grenseland kunsten, ideene og arbeidenes innhold, materialiserer seg.
[1] Se Filosofileksikon s. 444–445, Lübcke, Poul (red.), Zafari Forlag, Oslo: 1996.
[2] Hanneborg, Bente og Knut (1975): Filosofisk ordbok, s. 129, Johan Grundt Tanum Forlag 1974, Oslo: 1975.
[3] Se Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok, s. 572, Guttu, Tor (red.), 2. utgave, Kunnskapsforlaget, Oslo: 2005. Se også Filosofisk ordbok, s. 129, ibid.
